Jeg innrømmer det gjerne; jeg er ikke verdens ivrigste blogger. Ikke fordi jeg ikke har meninger eller noe å si, heller ikke fordi jeg skammer meg over standpunkt og erkjennelser. Snarere fordi jeg ikke orker å bruke unødvendig energi på å irritere meg eller komme med euforier i det «offentlige» nettrom. Og jeg blir flinkere og flinkere med åra til å puste med magen og tenke meg om både en og tre ganger før jeg skråsikkert utbasunerer mine enestående løsninger på små og store utfordringer. Det er ytterst få medlemmer av menneskeheten som går inn i historiens sus med noe som helst ettermæle, godt som vondt. Jeg er temmelig sikker på at bloggere ikke er blant dem.
Men som overskriften ymter frampå om; jeg føler et aldri så lite behov for å si noe om politikk, politikere og uttrykket «politikerforakt». Jeg har ikke tenkt å bevege meg inn i storpolitikken; Trump og Putin, Le Pen og May og alle andre stiller ikke i divisjonen for uttalelser i denne omgang. Jeg tenker først og fremst på våre hjemlige politikere, og aller helst på alle de tusenvis av lokalpolitikere rundt om i Moderlandet. Alle de som i lokalpolitikken tar de små og store avgjørelser, som lager vedtak og omgjør disse, som utarbeider areal- og kommunalplaner, som styrer en noe begrenset kommunekasse og samtidig skal fronte egne politiske saker for innbyggerne i lokalsamfunnet. Alle disse menn og kvinner som utløser største delen av vår nasjonale «politikerforakt».
Jeg er en av disse politikerne. Eller; har i alle fall vært i en årrekke, nå nøyer jeg meg med å sitte i Kontrollutvalget, -et utvalg som kontrollerer politikerne og administrasjonen i kommunen. Bak meg har jeg flere år i et kommunestyre, vært medlem av utvalg, sittet som folkevalgt i ulike kommunale råd og vært en del av de lokale beslutningstakerne. Og ganske sikkert blitt møtt med forakt her og der og innimellom. Forakt for synspunkt, forakt for politiske meninger, forakt for vedtak jeg har vært med å stemme fram, forakt for at jeg har hindret andre vedtak. Mulig at noen også har uttrykt forakt for klær, utseende, hår, stemme også; hva vet jeg…….iallfall er det umulig å ikke legge merke til at kommentarfelt på nettet florerer av nettopp den slags fokus hva gjelder både lokale, regionale og nasjonale politikere. Bland det med kommentarer om hvor håpløs den enkeltes politikk er, hvordan de raserer samfunnet og ødelegger velferdsstaten og hvor lite kunnskap (om ikke hvor liten hjerne) den enkelte har, og du får oppskriften på det som kalles politikerforakt. Dette rettferdiggjøres med utsagn om at politikerne har fjernet seg fra folket og folkemeningen, ikke har bakkekontakt og er en slags «elite» som kun er ute etter å mele sin egen kake og plassere en tung bakende på en trygg taburett.
Som sagt; jeg har vært lokalpolitiker i flere år. Til og med som folkevalgt for det noen kaller «et lite fiseparti». Jeg har vært i opposisjon og i posisjon, tatt både populære og upopulære beslutninger. Av og til med stor innsikt i den enkelte sak, andre ganger sikkert på mangelfullt grunnlag. Som alle mine andre medpolitikere. Av og til har jeg hatt sterke meninger, noen ganger ingen mening i det hele tatt. Og flere ganger har jeg skiftet mening. Jeg har søkt allianser, stemt med flertallet, stemt med mindretallet, stemt helt alene. Jeg har vært eitrende uenig med andre politikere, noen ganger rørende enig, av og til inngått kompromisser (selv med medlemmer av partier i andre enden av ulike skalaer). Men selv om mine mest innbitte politiske motstandere kan jeg si dette: de har alle deltatt i det politiske liv fordi de virkelig tror på at deres politikk kan tilby løsninger til det beste for enkeltmennesket og samfunnet. Slik jeg også gjør. De stiller seg til disposisjon for demokratiet fordi de ønsker å få samfunnet til å fungere, kommunen til å yte sine innbyggere de beste mulige tjenester, gjøre hverdagen best mulig for alle, hjemstedet til et godt sted å bo, skolen til et læringssted trygt for alle, alderdommen til en verdig del av et liv. Løsningene og synet på hva som er god politikk er ulik politikerne og partene imellom, men alle ønsker virkelig det beste. Og er villige til å gjøre en innsats, av og til gjennom kamp, av og til gjennom kompromisser.
De aller, aller fleste lokalpolitikere har full jobb eller skole ved siden av sine politiske verv (noen til og med begge deler), mange har familier, -barn som skal kjøres og følges opp, eldre familiemedlemmer som trenger tilsyn og pleie, ektefeller og samboere som sitter alene kveld etter kveld. Mengden sakspapirer som skal leses før hvert møte er uendelig, og møtelisten hver måned virker av og til uoverkommelig. Og jada; man får lønn. Eller lønn og lønn fru Blom; møtegodtgjørelse heter det. Og denne er fast, uavhengig av om møtet er heldags, eller bare varer 3-4 timer. Selvfølgelig gjelder for øvrig bare møtegodtgjørelse Kommunestyremøter, utvalgs- og rådsmøter. Alle andre (gruppemøter, partimøter etc.) er «hobbyvirksomhet på si`». For øvrig skatter vi alle av denne møtegodtgjørelsen, for min del som hele tiden har vært i full jobb var selvfølgelig skattesatsen 50%. I snitt regnet et par av oss slik for moro skyld ut hva vi «tjente» i timen på å være lokalpolitikere (iregnet opplesning på saker, møter og etterarbeid), og kom til en timesats på ca. 10 kroner. Ja, ti kroner. Med andre ord; å være lokalpolitiker gjøres stort sett ut fra en genuin interesse. Og på lik linje med bloggere; de fleste går ikke inn i historien på noen som helst måte. De er bare en del av maskineriet som får alt til å gå rundt.
Alternativet? Tja; demokratiet er noe dritt, men det er det beste vi har. Utfordringen er å få noen til å være demokratiets representanter i praksis. Det blomster ikke akkurat av krefter som kjemper seg fram for en taburett i lokalpolitikken. Selv om noen måtte påstå det i sosiale medier. Og har man sittet en stund, ser man gjerne at noen andre kommer og overtar. For det tar på. Det er moro, interessant, givende og utfordrende. Men også slitsomt, utmattende, frustrerende og tidkrevende.
Til deg da som er politisk aktiv i kommentarfeltene i sosial medier; du engasjerer deg, -flott! Men bruk engasjementet der du kan gjøre en forskjell. Meld deg inn i et parti –eller start et selv- kom deg inn i lokalpolitikken, sats gjerne på nasjonalpolitikk om du ønsker. Jobb for det samfunnet du ønsker der din stemme blir en del av den åpne debatten. Kjemp din kamp med dine verdier og visjoner i fellesskap eller aleneskap i en utøvende myndighet. Forfekt hva du tror, men gjør det i det offentlige rom og i det åpne samfunn, -nettet er ikke en del av det. Ta dine meninger ansikt til ansikt med meningsmotstandere, gjerne fra en talerstol med direkte streaming over nett til alle som måtte ønske å se på. Gå inn i praktisk politikk og gi tid til det demokratiet du er en del av. I stedet for å forakte og forkaste, gå noen mil (eller sitt noen år) i de skoene til de menn og kvinner du så gjerne snakker nedsettende om.
Og bli en del av historien, -historien om demokrati i praksis.
