Måned: februar 2017

Jeg blogger ikke akkurat ofte, mine enestående meninger kommer heller fram i mindre offentlige sammenhenger og i små drypp og omfang. For å bøte på dette, tenker jeg hermed å dele flest mulig av mine antakelser og absolutter på kortest mulig tid og med mest mulig effektivitet:

Jeg synes ikke noe om USAs nye president. Mest fordi jeg mener at et lands øverste sjef ikke bør være en halvsnuskete businessmann med antikvarisk lederstil, men derimot en med noenlunde politisk og diplomatisk teft som ser mot fellesskapet (også det utenfor egne landegrenser).

Jeg synes det er helt allright at mennesker fra andre deler av verden trenger og/eller ønsker å bo her i Norge. De aller fleste av dem er bra mennesker, slik de aller fleste nordmenn er. Drittsekker finnes innimellom blant oss alle.

Jeg liker at det finnes ulv og bjørn og jerv i Norge. Slik jeg liker at det finnes sau og geit og kyr og rein. Og ekorn og hare og mus og til og med kanskje huggorm. Jeg elsker hunder, spesielt mine egne. Jeg synes rovdyr skal få spise og jakte andre dyr, slik er engang naturen. Alle som mener noe annet, bør selv også bli veganer. Rovdyrene bør ikke spise sau, geit, kyr eller hunder. Gjerder er en fin ting; rovdyr utenfor, husdyr innenfor. Jeg liker ikke mygg og knott. Eller flått og hjortelusflue. Ting som biter eller stikker bør i alle fall ha en funksjon utover det, som for eksempel pollinering eller fargesprakende sommerglede.

Jeg er litt urolig for deler av den teknologiske og digitale utviklingen. DAB-radio er ikke en del av den uroen. Tvert imot synes jeg det er ganske hyggelig å endelig kunne nyte radio de månedene jeg er mer eller mindre bofast i et område med dårlig FM-nett, -å kunne sitte og lytte til flere enn en kanal, uten å måtte koble antennen med ståltråd til termos eller takrenne.

Bilkjøring i byområder er en betent sak. Jeg er aldeles enig i at det å bo i en by ikke skal være det samme som å puste inn sot døgnet rundt. At sentrum blir bilfritt blir sikkert koselig. Jeg skjønner hvorfor jeg må betale stadig mer for å kjøre rundt i en maskin som slipper ut utallige giftstoffer i tillegg til CO2. Og jeg kjører av og til mer enn nødvendig likevel….men ikke så ofte.

Økologisk er bra. Grønnsaker og frukt som har vokst uten kunstig modning og uten å ha blitt sprøytet fulle av alt mulig som i alle fall dreper bakterier, insekter, sopp, mikroorganismer og av og til de som arbeider med dyrkningen, er sunnere enn det motsatte. Selv om de ikke holder seg ferske like lenge. Kyr, griser, høner, kyllinger som har levd på økologisk fòr, hatt uteområder og gode bevegelsesmuligheter smaker bedre og har hatt et bedre liv enn de som kun er produksjonsdyr på fabrikkgårder.

Mine hunder er utrolig bortskjemte og passelig ulydige. De ligger i senger og sofaer, bjeffer på alt og alle, tigger ved bordet og hopper på folk for å hilse. Det gjør meg ingenting, jeg elsker dem og er egentlig ganske fornøyd med monstrene. De liker meg uansett.

Helsevesenet i Norge er fantastisk. Alle får hjelp, du betaler en liten egenandel. Har du betalt den mange nok ganger i løpet av et år, betaler du ingenting. Alle har rett til hjelp, selv om noen ikke føler de får den hjelpen de mener de burde hatt. Noen ganger har de rett, andre ganger har de feil. Det gjøres av og til feilbehandlinger og feilvurderinger, men de aller, aller fleste ganger gjøres alt riktig. Eldre og syke har det jevnt over veldig bra, ting kan alltid bli bedre likevel. De aller fleste som jobber i helsevesenet er flinke mennesker som bryr seg og har kompetanse i massevis.

Skolen i Norge er også fantastisk. Den er gratis, selv om du skulle finne på å gå på Universitet. Velger du andre alternativ, finnes de også. Du må betale på privatskoler, de fleste offentlige er minst like bra. Ungene har det fint, lærer masse og har høy sosial kompetanse. Faktisk nesten best i verden. Noen barn har det likevel dårlig på skolen, da er det et stykke fram før vi kan hvile på laurbærene.

Jeg liker NRK-avgiften. Jeg liker NRK, programmene de lager selv og programmene de kjøper inn. Jeg liker å slippe reklamepauser midt i filmen eller debatten. Jeg liker særlig å slippe massevis av reklamer for bettingselskaper som suger deg tom for penger og gir deg et gambling problem. Jeg liker Norsk Tipping. Ikke det at de nødvendigvis er et bettingselskap, men det at de betaler tilbake overskudd til idrett og kultur. Jeg liker at idrettsanlegg i grisgrendte strøk er finansiert av tippemidler, og at kulturskoler får sin andel av lottopotten. Jeg liker også drømmen om en dag å vinne lottopotten.

Vaksiner er fin-fine ting. Sykdommer man tidligere kunne dø eller få store senskader i kjølvannet av, er nærmest utryddet på grunn av vaksiner. At det utvikles stadig flere vaksiner mot flere sykdommer er bra. Før vaksinene var ikke det naturlige nødvendigvis å bli sterkere etter sykdom. Det naturlige var like gjerne å bli invalid eller å dø. Jeg liker at barn får vokse opp. Man får ikke autisme av vaksiner. Den teorien bygger på en suspekt forskning som er tilbakevist en mengde ganger. At noen fremdeles velger å trekke den fram i vaksinasjonsdebatten er kunnskapsløst og konspiratorisk.

Konspirasjonsteorier er teite. Virkeligheten er av og til svært enkel, av og ting svært komplisert. Konspirasjonsteorier er morsomme for filmindustrien, fordummende eller næring til psykoser i det virkelige liv.

Jeg ønsker ikke oljeboring i nordområdene. Ikke i dag og ikke i morgen. Utredning av noe som ikke er ønskelig er tull og bortkastede penger. Vi trenger å satse på fornybar energi, ikke ødelegge noe av det mest sårbare maritime vi har. Jeg liker å kjøre bil, jeg håper vi finner på noe som kan erstatte behovet for oljebasert drivstoff veldig snart. Som gir lengre kjørelengde enn strøm.

Jeg liker ikke doping i idretten. Jeg liker ikke heksejakta på idrettsutøvere heller. Rettsikkerheten deres er elendig, og vi som sport-supportere heier og soler oss i glansen ene uka for å tråkke de samme utøverne ned i søla uka etter. Liker det ikke.

Jeg kan gjerne delta i debatter på nett. Bare jeg er engasjert nok til å gjøre det nettopp på nett. Det er ikke ofte. Jeg foretrekker debatter i åpne rom, ansikt til ansikt. Jeg tror på redelighet og folkeskikk i debatter, det sees ikke ofte på nett. Deltar jeg i debatter på nett, har jeg to, maks tre innlegg/replikker. Trekker en debatt lenge nok ut blir den fordummende og oftest rasistisk i tillegg. Uansett opprinnelig tema.

Intimkirurgi er merkelige greier. Med mindre kjønnsleppene lager gnagsår når du går, er du naturlig der nede. Å designe et underliv er svada. Skal det ikke flashes i offentligheten som Chanel, er det kun i intime situasjoner noen får et nærblikk på saligheten. Har aldri opplevd at den som ønsker en intim situasjon trekker seg når nærblikket avslører at underlivet ikke er designa. Aldri.

Sånn. Det var det. Ferdig snakka.

Jeg innrømmer det gjerne; jeg er ikke verdens ivrigste blogger. Ikke fordi jeg ikke har meninger eller noe å si, heller ikke fordi jeg skammer meg over standpunkt og erkjennelser. Snarere fordi jeg ikke orker å bruke unødvendig energi på å irritere meg eller komme med euforier i det «offentlige» nettrom. Og jeg blir flinkere og flinkere med åra til å puste med magen og tenke meg om både en og tre ganger før jeg skråsikkert utbasunerer mine enestående løsninger på små og store utfordringer. Det er ytterst få medlemmer av menneskeheten som går inn i historiens sus med noe som helst ettermæle, godt som vondt. Jeg er temmelig sikker på at bloggere ikke er blant dem.
Men som overskriften ymter frampå om; jeg føler et aldri så lite behov for å si noe om politikk, politikere og uttrykket «politikerforakt». Jeg har ikke tenkt å bevege meg inn i storpolitikken; Trump og Putin, Le Pen og May og alle andre stiller ikke i divisjonen for uttalelser i denne omgang. Jeg tenker først og fremst på våre hjemlige politikere, og aller helst på alle de tusenvis av lokalpolitikere rundt om i Moderlandet. Alle de som i lokalpolitikken tar de små og store avgjørelser, som lager vedtak og omgjør disse, som utarbeider areal- og kommunalplaner, som styrer en noe begrenset kommunekasse og samtidig skal fronte egne politiske saker for innbyggerne i lokalsamfunnet. Alle disse menn og kvinner som utløser største delen av vår nasjonale «politikerforakt».
Jeg er en av disse politikerne. Eller; har i alle fall vært i en årrekke, nå nøyer jeg meg med å sitte i Kontrollutvalget, -et utvalg som kontrollerer politikerne og administrasjonen i kommunen. Bak meg har jeg flere år i et kommunestyre, vært medlem av utvalg, sittet som folkevalgt i ulike kommunale råd og vært en del av de lokale beslutningstakerne. Og ganske sikkert blitt møtt med forakt her og der og innimellom. Forakt for synspunkt, forakt for politiske meninger, forakt for vedtak jeg har vært med å stemme fram, forakt for at jeg har hindret andre vedtak. Mulig at noen også har uttrykt forakt for klær, utseende, hår, stemme også; hva vet jeg…….iallfall er det umulig å ikke legge merke til at kommentarfelt på nettet florerer av nettopp den slags fokus hva gjelder både lokale, regionale og nasjonale politikere. Bland det med kommentarer om hvor håpløs den enkeltes politikk er, hvordan de raserer samfunnet og ødelegger velferdsstaten og hvor lite kunnskap (om ikke hvor liten hjerne) den enkelte har, og du får oppskriften på det som kalles politikerforakt. Dette rettferdiggjøres med utsagn om at politikerne har fjernet seg fra folket og folkemeningen, ikke har bakkekontakt og er en slags «elite» som kun er ute etter å mele sin egen kake og plassere en tung bakende på en trygg taburett.
Som sagt; jeg har vært lokalpolitiker i flere år. Til og med som folkevalgt for det noen kaller «et lite fiseparti». Jeg har vært i opposisjon og i posisjon, tatt både populære og upopulære beslutninger. Av og til med stor innsikt i den enkelte sak, andre ganger sikkert på mangelfullt grunnlag. Som alle mine andre medpolitikere. Av og til har jeg hatt sterke meninger, noen ganger ingen mening i det hele tatt. Og flere ganger har jeg skiftet mening. Jeg har søkt allianser, stemt med flertallet, stemt med mindretallet, stemt helt alene. Jeg har vært eitrende uenig med andre politikere, noen ganger rørende enig, av og til inngått kompromisser (selv med medlemmer av partier i andre enden av ulike skalaer). Men selv om mine mest innbitte politiske motstandere kan jeg si dette: de har alle deltatt i det politiske liv fordi de virkelig tror på at deres politikk kan tilby løsninger til det beste for enkeltmennesket og samfunnet. Slik jeg også gjør. De stiller seg til disposisjon for demokratiet fordi de ønsker å få samfunnet til å fungere, kommunen til å yte sine innbyggere de beste mulige tjenester, gjøre hverdagen best mulig for alle, hjemstedet til et godt sted å bo, skolen til et læringssted trygt for alle, alderdommen til en verdig del av et liv. Løsningene og synet på hva som er god politikk er ulik politikerne og partene imellom, men alle ønsker virkelig det beste. Og er villige til å gjøre en innsats, av og til gjennom kamp, av og til gjennom kompromisser.
De aller, aller fleste lokalpolitikere har full jobb eller skole ved siden av sine politiske verv (noen til og med begge deler), mange har familier, -barn som skal kjøres og følges opp, eldre familiemedlemmer som trenger tilsyn og pleie, ektefeller og samboere som sitter alene kveld etter kveld. Mengden sakspapirer som skal leses før hvert møte er uendelig, og møtelisten hver måned virker av og til uoverkommelig. Og jada; man får lønn. Eller lønn og lønn fru Blom; møtegodtgjørelse heter det. Og denne er fast, uavhengig av om møtet er heldags, eller bare varer 3-4 timer. Selvfølgelig gjelder for øvrig bare møtegodtgjørelse Kommunestyremøter, utvalgs- og rådsmøter. Alle andre (gruppemøter, partimøter etc.) er «hobbyvirksomhet på si`». For øvrig skatter vi alle av denne møtegodtgjørelsen, for min del som hele tiden har vært i full jobb var selvfølgelig skattesatsen 50%. I snitt regnet et par av oss slik for moro skyld ut hva vi «tjente» i timen på å være lokalpolitikere (iregnet opplesning på saker, møter og etterarbeid), og kom til en timesats på ca. 10 kroner. Ja, ti kroner. Med andre ord; å være lokalpolitiker gjøres stort sett ut fra en genuin interesse. Og på lik linje med bloggere; de fleste går ikke inn i historien på noen som helst måte. De er bare en del av maskineriet som får alt til å gå rundt.
Alternativet? Tja; demokratiet er noe dritt, men det er det beste vi har. Utfordringen er å få noen til å være demokratiets representanter i praksis. Det blomster ikke akkurat av krefter som kjemper seg fram for en taburett i lokalpolitikken. Selv om noen måtte påstå det i sosiale medier. Og har man sittet en stund, ser man gjerne at noen andre kommer og overtar. For det tar på. Det er moro, interessant, givende og utfordrende. Men også slitsomt, utmattende, frustrerende og tidkrevende.
Til deg da som er politisk aktiv i kommentarfeltene i sosial medier; du engasjerer deg, -flott! Men bruk engasjementet der du kan gjøre en forskjell. Meld deg inn i et parti –eller start et selv- kom deg inn i lokalpolitikken, sats gjerne på nasjonalpolitikk om du ønsker. Jobb for det samfunnet du ønsker der din stemme blir en del av den åpne debatten. Kjemp din kamp med dine verdier og visjoner i fellesskap eller aleneskap i en utøvende myndighet. Forfekt hva du tror, men gjør det i det offentlige rom og i det åpne samfunn, -nettet er ikke en del av det. Ta dine meninger ansikt til ansikt med meningsmotstandere, gjerne fra en talerstol med direkte streaming over nett til alle som måtte ønske å se på. Gå inn i praktisk politikk og gi tid til det demokratiet du er en del av. I stedet for å forakte og forkaste, gå noen mil (eller sitt noen år) i de skoene til de menn og kvinner du så gjerne snakker nedsettende om.
Og bli en del av historien, -historien om demokrati i praksis.