Erteberte

Jeg blogger ikke akkurat ofte, mine enestående meninger kommer heller fram i mindre offentlige sammenhenger og i små drypp og omfang. For å bøte på dette, tenker jeg hermed å dele flest mulig av mine antakelser og absolutter på kortest mulig tid og med mest mulig effektivitet:

Jeg synes ikke noe om USAs nye president. Mest fordi jeg mener at et lands øverste sjef ikke bør være en halvsnuskete businessmann med antikvarisk lederstil, men derimot en med noenlunde politisk og diplomatisk teft som ser mot fellesskapet (også det utenfor egne landegrenser).

Jeg synes det er helt allright at mennesker fra andre deler av verden trenger og/eller ønsker å bo her i Norge. De aller fleste av dem er bra mennesker, slik de aller fleste nordmenn er. Drittsekker finnes innimellom blant oss alle.

Jeg liker at det finnes ulv og bjørn og jerv i Norge. Slik jeg liker at det finnes sau og geit og kyr og rein. Og ekorn og hare og mus og til og med kanskje huggorm. Jeg elsker hunder, spesielt mine egne. Jeg synes rovdyr skal få spise og jakte andre dyr, slik er engang naturen. Alle som mener noe annet, bør selv også bli veganer. Rovdyrene bør ikke spise sau, geit, kyr eller hunder. Gjerder er en fin ting; rovdyr utenfor, husdyr innenfor. Jeg liker ikke mygg og knott. Eller flått og hjortelusflue. Ting som biter eller stikker bør i alle fall ha en funksjon utover det, som for eksempel pollinering eller fargesprakende sommerglede.

Jeg er litt urolig for deler av den teknologiske og digitale utviklingen. DAB-radio er ikke en del av den uroen. Tvert imot synes jeg det er ganske hyggelig å endelig kunne nyte radio de månedene jeg er mer eller mindre bofast i et område med dårlig FM-nett, -å kunne sitte og lytte til flere enn en kanal, uten å måtte koble antennen med ståltråd til termos eller takrenne.

Bilkjøring i byområder er en betent sak. Jeg er aldeles enig i at det å bo i en by ikke skal være det samme som å puste inn sot døgnet rundt. At sentrum blir bilfritt blir sikkert koselig. Jeg skjønner hvorfor jeg må betale stadig mer for å kjøre rundt i en maskin som slipper ut utallige giftstoffer i tillegg til CO2. Og jeg kjører av og til mer enn nødvendig likevel….men ikke så ofte.

Økologisk er bra. Grønnsaker og frukt som har vokst uten kunstig modning og uten å ha blitt sprøytet fulle av alt mulig som i alle fall dreper bakterier, insekter, sopp, mikroorganismer og av og til de som arbeider med dyrkningen, er sunnere enn det motsatte. Selv om de ikke holder seg ferske like lenge. Kyr, griser, høner, kyllinger som har levd på økologisk fòr, hatt uteområder og gode bevegelsesmuligheter smaker bedre og har hatt et bedre liv enn de som kun er produksjonsdyr på fabrikkgårder.

Mine hunder er utrolig bortskjemte og passelig ulydige. De ligger i senger og sofaer, bjeffer på alt og alle, tigger ved bordet og hopper på folk for å hilse. Det gjør meg ingenting, jeg elsker dem og er egentlig ganske fornøyd med monstrene. De liker meg uansett.

Helsevesenet i Norge er fantastisk. Alle får hjelp, du betaler en liten egenandel. Har du betalt den mange nok ganger i løpet av et år, betaler du ingenting. Alle har rett til hjelp, selv om noen ikke føler de får den hjelpen de mener de burde hatt. Noen ganger har de rett, andre ganger har de feil. Det gjøres av og til feilbehandlinger og feilvurderinger, men de aller, aller fleste ganger gjøres alt riktig. Eldre og syke har det jevnt over veldig bra, ting kan alltid bli bedre likevel. De aller fleste som jobber i helsevesenet er flinke mennesker som bryr seg og har kompetanse i massevis.

Skolen i Norge er også fantastisk. Den er gratis, selv om du skulle finne på å gå på Universitet. Velger du andre alternativ, finnes de også. Du må betale på privatskoler, de fleste offentlige er minst like bra. Ungene har det fint, lærer masse og har høy sosial kompetanse. Faktisk nesten best i verden. Noen barn har det likevel dårlig på skolen, da er det et stykke fram før vi kan hvile på laurbærene.

Jeg liker NRK-avgiften. Jeg liker NRK, programmene de lager selv og programmene de kjøper inn. Jeg liker å slippe reklamepauser midt i filmen eller debatten. Jeg liker særlig å slippe massevis av reklamer for bettingselskaper som suger deg tom for penger og gir deg et gambling problem. Jeg liker Norsk Tipping. Ikke det at de nødvendigvis er et bettingselskap, men det at de betaler tilbake overskudd til idrett og kultur. Jeg liker at idrettsanlegg i grisgrendte strøk er finansiert av tippemidler, og at kulturskoler får sin andel av lottopotten. Jeg liker også drømmen om en dag å vinne lottopotten.

Vaksiner er fin-fine ting. Sykdommer man tidligere kunne dø eller få store senskader i kjølvannet av, er nærmest utryddet på grunn av vaksiner. At det utvikles stadig flere vaksiner mot flere sykdommer er bra. Før vaksinene var ikke det naturlige nødvendigvis å bli sterkere etter sykdom. Det naturlige var like gjerne å bli invalid eller å dø. Jeg liker at barn får vokse opp. Man får ikke autisme av vaksiner. Den teorien bygger på en suspekt forskning som er tilbakevist en mengde ganger. At noen fremdeles velger å trekke den fram i vaksinasjonsdebatten er kunnskapsløst og konspiratorisk.

Konspirasjonsteorier er teite. Virkeligheten er av og til svært enkel, av og ting svært komplisert. Konspirasjonsteorier er morsomme for filmindustrien, fordummende eller næring til psykoser i det virkelige liv.

Jeg ønsker ikke oljeboring i nordområdene. Ikke i dag og ikke i morgen. Utredning av noe som ikke er ønskelig er tull og bortkastede penger. Vi trenger å satse på fornybar energi, ikke ødelegge noe av det mest sårbare maritime vi har. Jeg liker å kjøre bil, jeg håper vi finner på noe som kan erstatte behovet for oljebasert drivstoff veldig snart. Som gir lengre kjørelengde enn strøm.

Jeg liker ikke doping i idretten. Jeg liker ikke heksejakta på idrettsutøvere heller. Rettsikkerheten deres er elendig, og vi som sport-supportere heier og soler oss i glansen ene uka for å tråkke de samme utøverne ned i søla uka etter. Liker det ikke.

Jeg kan gjerne delta i debatter på nett. Bare jeg er engasjert nok til å gjøre det nettopp på nett. Det er ikke ofte. Jeg foretrekker debatter i åpne rom, ansikt til ansikt. Jeg tror på redelighet og folkeskikk i debatter, det sees ikke ofte på nett. Deltar jeg i debatter på nett, har jeg to, maks tre innlegg/replikker. Trekker en debatt lenge nok ut blir den fordummende og oftest rasistisk i tillegg. Uansett opprinnelig tema.

Intimkirurgi er merkelige greier. Med mindre kjønnsleppene lager gnagsår når du går, er du naturlig der nede. Å designe et underliv er svada. Skal det ikke flashes i offentligheten som Chanel, er det kun i intime situasjoner noen får et nærblikk på saligheten. Har aldri opplevd at den som ønsker en intim situasjon trekker seg når nærblikket avslører at underlivet ikke er designa. Aldri.

Sånn. Det var det. Ferdig snakka.

Jeg innrømmer det gjerne; jeg er ikke verdens ivrigste blogger. Ikke fordi jeg ikke har meninger eller noe å si, heller ikke fordi jeg skammer meg over standpunkt og erkjennelser. Snarere fordi jeg ikke orker å bruke unødvendig energi på å irritere meg eller komme med euforier i det «offentlige» nettrom. Og jeg blir flinkere og flinkere med åra til å puste med magen og tenke meg om både en og tre ganger før jeg skråsikkert utbasunerer mine enestående løsninger på små og store utfordringer. Det er ytterst få medlemmer av menneskeheten som går inn i historiens sus med noe som helst ettermæle, godt som vondt. Jeg er temmelig sikker på at bloggere ikke er blant dem.
Men som overskriften ymter frampå om; jeg føler et aldri så lite behov for å si noe om politikk, politikere og uttrykket «politikerforakt». Jeg har ikke tenkt å bevege meg inn i storpolitikken; Trump og Putin, Le Pen og May og alle andre stiller ikke i divisjonen for uttalelser i denne omgang. Jeg tenker først og fremst på våre hjemlige politikere, og aller helst på alle de tusenvis av lokalpolitikere rundt om i Moderlandet. Alle de som i lokalpolitikken tar de små og store avgjørelser, som lager vedtak og omgjør disse, som utarbeider areal- og kommunalplaner, som styrer en noe begrenset kommunekasse og samtidig skal fronte egne politiske saker for innbyggerne i lokalsamfunnet. Alle disse menn og kvinner som utløser største delen av vår nasjonale «politikerforakt».
Jeg er en av disse politikerne. Eller; har i alle fall vært i en årrekke, nå nøyer jeg meg med å sitte i Kontrollutvalget, -et utvalg som kontrollerer politikerne og administrasjonen i kommunen. Bak meg har jeg flere år i et kommunestyre, vært medlem av utvalg, sittet som folkevalgt i ulike kommunale råd og vært en del av de lokale beslutningstakerne. Og ganske sikkert blitt møtt med forakt her og der og innimellom. Forakt for synspunkt, forakt for politiske meninger, forakt for vedtak jeg har vært med å stemme fram, forakt for at jeg har hindret andre vedtak. Mulig at noen også har uttrykt forakt for klær, utseende, hår, stemme også; hva vet jeg…….iallfall er det umulig å ikke legge merke til at kommentarfelt på nettet florerer av nettopp den slags fokus hva gjelder både lokale, regionale og nasjonale politikere. Bland det med kommentarer om hvor håpløs den enkeltes politikk er, hvordan de raserer samfunnet og ødelegger velferdsstaten og hvor lite kunnskap (om ikke hvor liten hjerne) den enkelte har, og du får oppskriften på det som kalles politikerforakt. Dette rettferdiggjøres med utsagn om at politikerne har fjernet seg fra folket og folkemeningen, ikke har bakkekontakt og er en slags «elite» som kun er ute etter å mele sin egen kake og plassere en tung bakende på en trygg taburett.
Som sagt; jeg har vært lokalpolitiker i flere år. Til og med som folkevalgt for det noen kaller «et lite fiseparti». Jeg har vært i opposisjon og i posisjon, tatt både populære og upopulære beslutninger. Av og til med stor innsikt i den enkelte sak, andre ganger sikkert på mangelfullt grunnlag. Som alle mine andre medpolitikere. Av og til har jeg hatt sterke meninger, noen ganger ingen mening i det hele tatt. Og flere ganger har jeg skiftet mening. Jeg har søkt allianser, stemt med flertallet, stemt med mindretallet, stemt helt alene. Jeg har vært eitrende uenig med andre politikere, noen ganger rørende enig, av og til inngått kompromisser (selv med medlemmer av partier i andre enden av ulike skalaer). Men selv om mine mest innbitte politiske motstandere kan jeg si dette: de har alle deltatt i det politiske liv fordi de virkelig tror på at deres politikk kan tilby løsninger til det beste for enkeltmennesket og samfunnet. Slik jeg også gjør. De stiller seg til disposisjon for demokratiet fordi de ønsker å få samfunnet til å fungere, kommunen til å yte sine innbyggere de beste mulige tjenester, gjøre hverdagen best mulig for alle, hjemstedet til et godt sted å bo, skolen til et læringssted trygt for alle, alderdommen til en verdig del av et liv. Løsningene og synet på hva som er god politikk er ulik politikerne og partene imellom, men alle ønsker virkelig det beste. Og er villige til å gjøre en innsats, av og til gjennom kamp, av og til gjennom kompromisser.
De aller, aller fleste lokalpolitikere har full jobb eller skole ved siden av sine politiske verv (noen til og med begge deler), mange har familier, -barn som skal kjøres og følges opp, eldre familiemedlemmer som trenger tilsyn og pleie, ektefeller og samboere som sitter alene kveld etter kveld. Mengden sakspapirer som skal leses før hvert møte er uendelig, og møtelisten hver måned virker av og til uoverkommelig. Og jada; man får lønn. Eller lønn og lønn fru Blom; møtegodtgjørelse heter det. Og denne er fast, uavhengig av om møtet er heldags, eller bare varer 3-4 timer. Selvfølgelig gjelder for øvrig bare møtegodtgjørelse Kommunestyremøter, utvalgs- og rådsmøter. Alle andre (gruppemøter, partimøter etc.) er «hobbyvirksomhet på si`». For øvrig skatter vi alle av denne møtegodtgjørelsen, for min del som hele tiden har vært i full jobb var selvfølgelig skattesatsen 50%. I snitt regnet et par av oss slik for moro skyld ut hva vi «tjente» i timen på å være lokalpolitikere (iregnet opplesning på saker, møter og etterarbeid), og kom til en timesats på ca. 10 kroner. Ja, ti kroner. Med andre ord; å være lokalpolitiker gjøres stort sett ut fra en genuin interesse. Og på lik linje med bloggere; de fleste går ikke inn i historien på noen som helst måte. De er bare en del av maskineriet som får alt til å gå rundt.
Alternativet? Tja; demokratiet er noe dritt, men det er det beste vi har. Utfordringen er å få noen til å være demokratiets representanter i praksis. Det blomster ikke akkurat av krefter som kjemper seg fram for en taburett i lokalpolitikken. Selv om noen måtte påstå det i sosiale medier. Og har man sittet en stund, ser man gjerne at noen andre kommer og overtar. For det tar på. Det er moro, interessant, givende og utfordrende. Men også slitsomt, utmattende, frustrerende og tidkrevende.
Til deg da som er politisk aktiv i kommentarfeltene i sosial medier; du engasjerer deg, -flott! Men bruk engasjementet der du kan gjøre en forskjell. Meld deg inn i et parti –eller start et selv- kom deg inn i lokalpolitikken, sats gjerne på nasjonalpolitikk om du ønsker. Jobb for det samfunnet du ønsker der din stemme blir en del av den åpne debatten. Kjemp din kamp med dine verdier og visjoner i fellesskap eller aleneskap i en utøvende myndighet. Forfekt hva du tror, men gjør det i det offentlige rom og i det åpne samfunn, -nettet er ikke en del av det. Ta dine meninger ansikt til ansikt med meningsmotstandere, gjerne fra en talerstol med direkte streaming over nett til alle som måtte ønske å se på. Gå inn i praktisk politikk og gi tid til det demokratiet du er en del av. I stedet for å forakte og forkaste, gå noen mil (eller sitt noen år) i de skoene til de menn og kvinner du så gjerne snakker nedsettende om.
Og bli en del av historien, -historien om demokrati i praksis.

Kjære herr/fru gode fe! Litt usikker på om du er kvinne eller mann ut fra signaturen, derfor garderingen)

Jeg sender deg dette brevet som et svar på din usannsynlig hyggelige mail der du kan fortelle at du har arvet 7,8 millioner USD (gratulerer til deg, kondolerer for tapet av din slektning).

Så hyggelig at du da tok kontakt med nettopp meg for å få hjelp til å investere disse pengene. Du skriver at du gjerne vil investere der de kan gi god avkastning, og samtidig der de kan gjøre god nytte for allmennheten og samfunnet. Måtte flere tenke som deg! Det er aldri feil å være en altruist som kan tjene litt kroner i tillegg: godhjertet og rik å samme tid. «Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad» lærte jeg som barn, og derfor går jeg ut fra at du er veldig glad akkurat nå.

Jeg ønsker selvfølgelig å være til hjelp, og sender derfor noen instruksjoner og råd til deg i forhold til hva vi bør gjøre videre med pengene. Raskt regnet vil din arvede sum utgjøre i overkant av 66 millioner norske kroner. En anselig sum, men neppe nok til å redde verden. Vi må derfor finne de smarte og gode løsninger.

Først må jeg betale formueskatt av pengene du overfører til meg; for å slippe noe treghet i systemet kan du gjerne overføre disse pengene til Skatteetaten direkte: jeg sender deg kontonummer dit på egen link. Raskt regnet blir dette i overkant av 464 000 norske kroner; altså en dråpe i havet. Det er likevel av ytterste viktighet at dette blir gjort, ellers er norske skattemyndigheter rast på banen med straffeskatt og gebyrer og alt annet, og da kan fort penger vi burde brukt til ulike investeringer fort gå tapt.

Deretter må jeg nok innvilge meg noen kroner i administrasjonsgebyr; dette kommer til å ta mye tid og engasjement fra min side, så jeg anser 2,5 % som en rettferdig og lav kostnad oppe i det hele. Dette kan du gjerne sende meg på sjekk: jeg har nemlig ikke helt bestemt meg for hvor jeg ønsker å sette disse pengene inn enda, -det er mulig at jeg som en god mor kommer til å fordele i alle fall deler av summen mellom mine barn. Inntil jeg vet hva som skal gjøres: altså sjekk, eventuelt en bankremisse.

Så kommer vi da til investeringene. Vi har utfordringer i Europa i forhold til en stor flyktningstrøm i disse dager. Mange kommer hit og trenger beskyttelse, men dette koster oss som land og samfunn store ressurser og investeringer her er en investering for framtiden: Alle samfunnsøkonomer verden over sier jo at et lands avkastninger på sikt kommer nettopp av økte investeringer i skolesektor og helse. Hvilket bringer meg videre: et høyt utdanningsnivå i befolkningen, øker på sikt også BNP, noe som jo er en avkastning. Investering i skole, høgskole, universitet, fagskoler og arbeidstreningstiltak er altså det optimale for fremtidig utbytte. Skolene i Norge er i all hovedsak offentlige, så det vil være nytteløst å betale inn til den enkelte skole. Men grunnskoler er et kommunalt ansvar og videregående et fylkeskommunalt. De fleste kommuner i Norge sliter økonomisk, og her bør det være store muligheter for investeringer. Vi må bare sørge for at disse investeringene øremerkes, siden kommunene i pressede situasjoner nok kunne finne på å bruke dem andre steder. Jeg sender deg link til kommunale kontoer også. Tilbake til flyktninger og asylsøkere: her er det mange frivillige organisasjoner på banen, og disse trenger økonomiske investeringer de aller fleste av dem. En vedlagt liste over gode lag og foreninger med kontonummer følger.

Når vi først snakker om frivillighet: gi litt og få mye tilbake synes å være et motto for de fleste. De arbeider innen både helse, omsorg, idrett, kultur og andre områder i samfunnet. En krone investert her bør altså bære store frukter!

Helsevesenet er i all hovedsak offentlig her i landet. Men også her finnes mulighet for investering av ulik slag: flere sykehus trenger spesialutstyr/maskiner etc. som er kostbare å investere i, men som gir tusentalls igjen i forhold til bedre diagnostisering og behandling. På sikt kan altså mange mennesker reddes ved en enkelt investering på dette feltet. Det er vel nærmest å regne som maksimal avkastning. Her må vi nok sammen sette oss ned og se på behov, produsenter og investeringsbeløp, da noen av disse kan være kostnadskrevende i størrelsen på engangssum. Vi får derfor komme tilbake til dette i løpet av vårt samarbeid.

Jeg takker deg igjen for din raushet og vilje til å involvere meg i et viktig og avkastende arbeid. Ut fra ditt brev kan jeg se at du ikke har direkte tilknytning til Norge, og det ville kanskje vært naturlig at du investerte i ditt nærområde. Men som du sier; ditt land har problemer med korrupsjon og utro offentlige tjenere, så jeg ser ditt behov for å kaste blikket utover. Det investeres imidlertid stadig større summer på internasjonale og nasjonale arenaer nettopp for å avdekke og bekjempe korrupsjon, og en mulig investering ville kanskje dermed bli i deler av dette arbeidet. Avkastningen her ville bli enorm, ikke minst med tanke på at fremtidige mennesker med dine dilemma ville unngått å komme i samme situasjon. Du kunne dermed bli en mentor og rådgiver for disse, og overta den funksjonen jeg har overfor deg i dag. Pay it forwards!

Jeg takker igjen for tillit, og ser fram til et fruktbart samarbeide!

Vedlegg: kontonummer til ulike organisasjoner, skattemyndigheter etc., samt informasjon om mulige investeringsobjekt.

 

Snakkisen de siste dagene synes å være flyseteavgiften, Ryan Air og Trine Skei Grandes utspill. Noe underholdende, men også svært betenkelig mobbedebatten tatt i mente. Venstres leder mobbes, trakasseres og trues i ulike nettfora i nærmest det uendelige. Tesen om at enhver debatt etter maks sju innlegg bytter fokus til asylsøkere og flyktninger slo også til, skjønt det tok vel ikke en gang sju omganger i dette tilfellet.

Ryan Air stopper altså flyvninger og avslutter sin tilstedeværelse etter innføring av flyseteavgift på åtti kroner. De argumenterer for at Norge dermed blir et for dyrt ferieland, og at de som selskap må si opp sine ansatte på grunn av avgiften. Jeg har forsøkt mitt beste å vri hjernen min til å forstå disse argumentene, men de faller liksom på steingrunn uansett. Oppsigelser på dette grunnlaget synes heller som et forsøk på å legitimere enda en lite vennlig personalpolitikk. O`Leary har som leder stått klart for et syn som sier at ansatte ikke skal organisere seg, godta lave lønninger og dårlige arbeidsforhold, og som han har sagt: «søke seg over til andre arbeidssteder dersom de ikke er fornøyd». Både Norske og andre lands myndigheter har forsøkt utallige virkemidler for å la Ryan Air sine ansatte oppleve samme rettigheter som andre ansatte i andre selskaper lovfestet har, uten særlig hell. Så var det altså en flyseteavgift som felte selskapet. Uten øvrige sammenlikninger fikk det meg til å tenke på de mange og lange forsøk på å felle Al Capone i sin tid. Mannen smatt unna alle forsøk som en slimål, men ble til sist felt. Ikke for vold, drap, trusler, smugling og alt annet ulumskheter, men for skatteunndragelser. Veien ble lang og kronglete, men målet ble på ett vis nådd. Som sagt; ingen øvrige sammenlikninger mellom Capone og O`Leary, men en litt morsom avsporing i alle fall.

Og norske flyreisende (og andre, som aldri har satt sine bein i et Ryan Air-fly) raser: Nei til flyseteavgift! Nei til at myndighetene legger på en ny avgift på et rasende billig tilbud! Dette rammer «den lille mann i gata»! Nettet flommer over, grupper opprettes og mobbing mot de som har avvikende meninger kommer stygt og tydelig fram. Det som jeg synes er underlig, er at en stor del av de som er mest rasende, og ikke kjøper argumentene om at Ryan Air kanskje burde følge generelle norske og internasjonale retningslinjer og arbeidsgiveransvar (les: rett til organisering og reelle forhandlinger mellom ansatte og selskap), er mennesker som i alle andre sammenhenger gjerne argumenterer sterkt for nettopp denne retten. Og ja; jeg har sett flere bekjente med kommentarer på nett, som jeg vet er både organiserte, -endatil har verv i sin fagorganisasjon- og som gjerne (og selvfølgelig) kjemper ihuga for nettopp denne rettigheten og de kvaliteter den medfører. Arbeidsfolkets krav og rett, bare ikke de som er ansatte i Ryan Air? Solidaritet med alle, bare ikke de som arbeider i selskaper vi som forbrukere kan dra økonomisk nytte av? Vi raser over at bankfilialer legges ned, men bruker ikke lokalbankens lokaler i det daglige. Vi skriker over at butikkansatte i store kjeder mister jobbene sine, men går heller til hurtigkassa for selvbetjening der det er mulig i stedet for til en betjent kasse; vi legitimerer mindre behov for levende ansatte. Total avsporing fra temaet kanskje, men disse er i alle fall organiserte (forhåpentligvis) og har et sikkerhetsnett som i noen grad kan hjelpe.

Og; dersom nå Ryan Air legger på flyseteavgiften på sine flyreiser, hvor mye vil dette utgjøre for den enkelte reisende? De andre selskapene gjør det; uten nevneverdig motstand fra hverken hvermannsen eller selskapet selv. Konkurranse er sunt, men bør skje på like vilkår, og det har vel nettopp vært noe av argumentasjonen til Skei Grande.

Jeg flyr når jeg må (aldri Ryan Air, det må sies), og bruker helst billige billetter der det er mulig, noe det stort sett er. De åtti ekstra kronene skal jeg nok takle. Jeg kjører også bil når jeg må, og det blir langt mer enn flyreiser i løpet av et år. Daglig passerer jeg ulike bomringer med passeringsavgifter, jeg har piggdekk på bilen og betaler derfor også piggdekkavgift. I løpet av hver dag utgjør det en liten sum, i løpet av året en ganske betydelig en. Det hadde vært komfortabelt for lommeboka å sluppet, men jeg ser også hvorfor. Og jeg betaler. Antar at de som raser i kommentarfeltene gjør det samme.

Al Capone kom aldri på banen igjen, øvrige mafiosos ble i alle fall opptatt av å sjekke at skatteforholdene var ryddige (selv om de fortsatte med andre snuskete bedrifter). Tro om det også skjer for O`Leary.

 

Ser med litt forbauselse og noe tristhet en stadig debatt på nett angående amming på offentlige steder. Forbauselse fordi jeg trodde dette var et utdebattert tema der det etter hvert ble en vanlig konsensus om at amming er bra, uansett hvor og hvordan. Tristhet fordi det tydelig ikke er slik, og fordi argumentene fra motstanderne synes å være kvinnefiendtlige, barnefiendtlige, samfunnsfiendtlige og preget av forargelse som ikke synes å være moralsk, men derimot kroppslig og seksuelt forankret.

De av oss som hadde sin oppvekst, ungdom og begynnende voksne tilværelse på 70- og 80-tallet, fikk med oss en tid med store forandringer i samfunnet, også de som kan knyttes til kropp og kroppsbilde og naturlige funksjoner. Min ungdomstid var preget av en tid der man solte seg toppløs, -alle solte seg toppløse: gamle, unge, gravide, tynne og tykke. Det var så til de grader vanlig, at en tur i en park en sommerdag ga i alle fall noen klare føringer: pupp er normalt, alle pupper er ulike, og pupper henger foran på alle kvinner. Puppen har ulike funksjoner, og selv om en av dem kan knyttes til det seksuelle, er en annen og enda viktigere den at de skal gi næring til barn. Jeg har ammet i full offentlighet uten blygsel, og selv om en og annet rynket på nesa en gang imellom, var det i det store og hele ikke engang et tema. Man var diskret i den grad det var mulig; og det må bare sies: å være totalt diskret som ammende mor på en kafé på 17. mai iført bunad er en umulighet! Bunad er ikke et plagg velegnet til amming, så er det sagt!

Plutselig skjedde det noe: pupper skal helst ikke lenger være ulike fra person til person; de skal i alle fall ikke være små eller henge eller ha brystvorten «feil» plassert. Så da kom det store markedet for brystkorrigerende kirurgi inn i bildet. (Misforstå meg rett: det fantes også på 70- og 80-tallet, men var da først og fremst forbeholdt de som hadde behov for nettopp en korrigerende operasjon.) Plutselig hadde puppens funksjon også forandret seg: først og fremst var brystet blitt estetikk og seksualitet, sekundært noe som fylte utringningen bra, og kanskje langt nede på lista en mulighet til amming. Kroppssynet har lineært forandret seg samtidig med synet på puppens funksjon og utseende. Neppe en tilfeldighet. Vår tids kropp skal ikke være funksjonell og god å leve i; den skal være seksuell, estetisk vakker, fast og nærmest matematisk korrekt. Vi er ikke skapt, vi er designet.

Oppe i all debatten om amming og ikke-amming i offentlige rom, dukker det også opp innlegg om at puppen ikke må vises på grunn av kvinnesynet menn fra andre kulturer bærer med seg; å vise kropp inviterer disse til mulige overgrep. Jeg har ingen problemer med å se at noen kulturer bærer med seg et kvinnesyn som i vår kultur i beste fall er utfordrende, men at det er ammende kvinner som utløser overgrep, har jeg vanskelig for å koble. Tro meg; det ammes i alle verdens kulturer, og naturlige funksjoner og handlinger anses som nettopp det. Uønsket og utålelig kvinnesyn kan best møtes med informasjon og opplæring, samt sanksjoner og straff overfor de som bryter grenser og lover. Men i all anstendighetens navn: det må da oppleves underlig for mennesker fra andre kulturer at vi i Norge debatterer hvorvidt amming i offentligheten (funksjonell handling) er en uting og totalt forkastelig, samtidig som vi flagger silikon, sexy undertøy og kroppen som objekt.

Min bestemor var en klok, tenksom (og litt from) dame, som hadde noen ord hun gjerne brukte i beskrivende setninger. «Bluferdighet» var ett av dem. Å være bluferdig var etter hennes syn noe positivt, det å ikke tråkke over noen moralske normer for å oppnå attrå i en eller annen form. Hun brukte aldri ordet bluferdighet i forbindelse med amming; dette var etter hennes syn noe av det vakreste og mest naturlige man kunne gjøre, uansett hvor, når og hvordan.

Jeg har ikke tenkt å oppfordre til bluferdighet, kanskje snarere tvert om. Men med en annen agenda: Damer! Tida er inne for igjen å kaste overdelen, å legge seg på stranda og i gresset en sommerdag i toppløs tilstand med de puppene du har! Det vil sikkert ergre mange, og føre til overmåte store diskusjoner og debattinnlegg. Men kanskje det i andre omgang kan få flere konsekvenser: 1) pupp sees i det offentlige rom, dermed kan kanskje også ammedebatten falle, 2) Om alle kvinner viser tydelig at «min pupp er min pupp» og ikke nødvendigvis en invitasjon til noen form for framstøt, kan kanskje uheldige kvinnesyn bli noe mindre framtredende, 3) Om alle soler seg toppløse uansett alder, vekt, størrelse og fasong, -kan kanskje den allmenne oppfattelsen av hva en normal kropp og en normal pupp er kunne forandres. Kommer garantert den unge generasjonen kvinner til gode! 4) Pupp er en del av seksualitet, men langt nede på lista! Å synliggjøre det kan også muligens bedre et noe avvikende kroppssyn. Dessuten; det største og viktigste seksuelle organ er fremdeles hjernen; den (øynene) får heller tildekkes dersom den har problemer med pupp i det offentlige rom.

Toppløs sommer 2016!

 

Velkommen til min blogg! Til enda en av de utallige blogger, fra enda en som bare føler at tanker, meninger og ytringer bør deles. Jeg skal forsøke å være både dagsaktuell og uaktuell; alt etter humør og vær. Samfunnsengasjert vil jeg alltid være, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg alltid kommer til å blogge om det som synes oppta resten av befolkningen denne ene dagen.

Jeg legger sjelden ut de store og viktige ytringer på sosiale medier som for eksempel Facebook, rett og slett fordi jeg synes dagens aktuelle debatter mangler selvkritikk hos den enkelte debattant, og at anstendighet synes å ha blitt et bannord. Her kan jeg imidlertid boltre meg noe mer fritt, og det skal ikke ses bort fra at jeg svarer på kommentarer og kanskje også blir delaktig i diskusjoner om det skulle oppstå i kjølvannet av noen av mine innlegg. Av og til kommer jeg bare til å lufte en mening eller lette på trykk-kokeren, andre ganger kommer jeg til å oppfordre til debatt. Jeg har selvfølgelig ingen innvirkning på hvorvidt andre følger mine oppfordringer, men noe forløsende er det likevel over en blogg; Min blogg, mine regler.

Jeg har politiske meninger (alt er for øvrig politikk, etter mitt syn!), økologiske og miljømessige, sosiale- og samfunnsrelaterte, språklige (jeg er en ihuga tilhenger av et godt verbal- og skriftspråk samt våre to målformer, og kommer nok klart til å si noe om det også!), skole- og helsefaglige, kulturelle og religiøse, grønne, blå og røde (?) og sikkert også ett eller annet bare for moro skyld! Noen ganger har jeg ingen mening i det hele tatt, og skal komme tilbake og si noe meningsfullt (!) om det senere.

Etter hvert vil jeg legge inn bakgrunnsinformasjon til de som måtte være interesserte (den ligger der for de som ikke er interesserte også), samt kanskje krydre med hverdagsbilder, -hvem vet? Det er deilig og friskt med blanke ark, så velkommen skal du være 🙂