Snakkisen de siste dagene synes å være flyseteavgiften, Ryan Air og Trine Skei Grandes utspill. Noe underholdende, men også svært betenkelig mobbedebatten tatt i mente. Venstres leder mobbes, trakasseres og trues i ulike nettfora i nærmest det uendelige. Tesen om at enhver debatt etter maks sju innlegg bytter fokus til asylsøkere og flyktninger slo også til, skjønt det tok vel ikke en gang sju omganger i dette tilfellet.
Ryan Air stopper altså flyvninger og avslutter sin tilstedeværelse etter innføring av flyseteavgift på åtti kroner. De argumenterer for at Norge dermed blir et for dyrt ferieland, og at de som selskap må si opp sine ansatte på grunn av avgiften. Jeg har forsøkt mitt beste å vri hjernen min til å forstå disse argumentene, men de faller liksom på steingrunn uansett. Oppsigelser på dette grunnlaget synes heller som et forsøk på å legitimere enda en lite vennlig personalpolitikk. O`Leary har som leder stått klart for et syn som sier at ansatte ikke skal organisere seg, godta lave lønninger og dårlige arbeidsforhold, og som han har sagt: «søke seg over til andre arbeidssteder dersom de ikke er fornøyd». Både Norske og andre lands myndigheter har forsøkt utallige virkemidler for å la Ryan Air sine ansatte oppleve samme rettigheter som andre ansatte i andre selskaper lovfestet har, uten særlig hell. Så var det altså en flyseteavgift som felte selskapet. Uten øvrige sammenlikninger fikk det meg til å tenke på de mange og lange forsøk på å felle Al Capone i sin tid. Mannen smatt unna alle forsøk som en slimål, men ble til sist felt. Ikke for vold, drap, trusler, smugling og alt annet ulumskheter, men for skatteunndragelser. Veien ble lang og kronglete, men målet ble på ett vis nådd. Som sagt; ingen øvrige sammenlikninger mellom Capone og O`Leary, men en litt morsom avsporing i alle fall.
Og norske flyreisende (og andre, som aldri har satt sine bein i et Ryan Air-fly) raser: Nei til flyseteavgift! Nei til at myndighetene legger på en ny avgift på et rasende billig tilbud! Dette rammer «den lille mann i gata»! Nettet flommer over, grupper opprettes og mobbing mot de som har avvikende meninger kommer stygt og tydelig fram. Det som jeg synes er underlig, er at en stor del av de som er mest rasende, og ikke kjøper argumentene om at Ryan Air kanskje burde følge generelle norske og internasjonale retningslinjer og arbeidsgiveransvar (les: rett til organisering og reelle forhandlinger mellom ansatte og selskap), er mennesker som i alle andre sammenhenger gjerne argumenterer sterkt for nettopp denne retten. Og ja; jeg har sett flere bekjente med kommentarer på nett, som jeg vet er både organiserte, -endatil har verv i sin fagorganisasjon- og som gjerne (og selvfølgelig) kjemper ihuga for nettopp denne rettigheten og de kvaliteter den medfører. Arbeidsfolkets krav og rett, bare ikke de som er ansatte i Ryan Air? Solidaritet med alle, bare ikke de som arbeider i selskaper vi som forbrukere kan dra økonomisk nytte av? Vi raser over at bankfilialer legges ned, men bruker ikke lokalbankens lokaler i det daglige. Vi skriker over at butikkansatte i store kjeder mister jobbene sine, men går heller til hurtigkassa for selvbetjening der det er mulig i stedet for til en betjent kasse; vi legitimerer mindre behov for levende ansatte. Total avsporing fra temaet kanskje, men disse er i alle fall organiserte (forhåpentligvis) og har et sikkerhetsnett som i noen grad kan hjelpe.
Og; dersom nå Ryan Air legger på flyseteavgiften på sine flyreiser, hvor mye vil dette utgjøre for den enkelte reisende? De andre selskapene gjør det; uten nevneverdig motstand fra hverken hvermannsen eller selskapet selv. Konkurranse er sunt, men bør skje på like vilkår, og det har vel nettopp vært noe av argumentasjonen til Skei Grande.
Jeg flyr når jeg må (aldri Ryan Air, det må sies), og bruker helst billige billetter der det er mulig, noe det stort sett er. De åtti ekstra kronene skal jeg nok takle. Jeg kjører også bil når jeg må, og det blir langt mer enn flyreiser i løpet av et år. Daglig passerer jeg ulike bomringer med passeringsavgifter, jeg har piggdekk på bilen og betaler derfor også piggdekkavgift. I løpet av hver dag utgjør det en liten sum, i løpet av året en ganske betydelig en. Det hadde vært komfortabelt for lommeboka å sluppet, men jeg ser også hvorfor. Og jeg betaler. Antar at de som raser i kommentarfeltene gjør det samme.
Al Capone kom aldri på banen igjen, øvrige mafiosos ble i alle fall opptatt av å sjekke at skatteforholdene var ryddige (selv om de fortsatte med andre snuskete bedrifter). Tro om det også skjer for O`Leary.
